Mi nombre no es Refugiado, mi nombre es Hammed.

Mi nombre no es Refugiado, mi nombre es  Hammed.Tengo 6 años, mi escuela se llamaba Idomeni, estuve pocos meses alli,me lo pase genial aprendiendo…he tenido mucha suerte,la mayoria de mis amigos no han conocido jamas un lugar asi.
Mientras mis padres poco a poco van perdiendo el brillo de sus ojos yo todavia sigo jugando y sonriendo, tal vez no me doy cuenta que me han robando mi infancia, que las mafias intentaran abrazarme en la adolescencia, no se que este campamento es mi carcel y desconozco que tengo un sucio papel en el que la letra impresa donde pone mi procedencia ha elegido mi futuro por mi.
Mi madre me observa jugar con las piedras desde lejos con su mirada perdida preguntandose sin cesar…¿HASTA CUANDO?
Ahora os dejo…me voy a trepar esa valla que delimita donde debo de estar…¡Soy el mejor escalador del mundo!, desde ahi arriba se divisan todas las casitas de plastico de mi nuevo pueblo.
Me gustaria que algun dia me acompañara mi padre a las alturas, se que si mirara al horizonte volveria su eterna sonrisa…mucho mas grande que la mia.
Me encantaria que todos vosotros tambien quisierais y pudierais verla…era muy hermosa.
Nere izena ez da errefuxiatua… nere izena _Hammed_ da. 6 urte inguru ditut, nire eskolak Idomeni izena zuen, hilabete gutxi egon nintzen han, oso gustora… zorte handia izan nuen nire lagun gehienek ez zutelako halakorik ezagutu.
Nik jolasten pasatzen dut eguna, ez dakit zergatik baina nere gurasoek begien distira galdu dute. 
Nik irribarra ez dut galdu, oraindik, ez naiz ohartu nere haurtzaroa lapurtu didatela, ez dakit nerabezaroan mafien eskutan bukatzeko arrisku handia izango dudala, ez dakit akanpamendu hau kartzela dela eta ez dakit paper zikin batean nere etorkizuna idatzi dutela.
Nere gurasoek urrutitik harriekin jolasten ikusten naute eta ez dut ulertzen zergatik egunero galdetzen duten… _NOIZ ARTE, NOIZ ARTE_…?
Oraintxe, inguruan dudan harresira jolastera joango naiz… eskalatzaile bikaina naiz eta goi-goitik nere herri berri honetako «lonazko» etxetxo guztiak primeran ikusten dira. 
Aita nerekin igotzea gustatuko litzaidake, zihur handikan  zerumugaruntz begiratuko balu… bere lehengo irribarra ezpainetara bueltatuko litzaiokeela eta nirea bezain erraldoia izango da!